Print this page

Historien om tømmerets vei fra de store skogene og fram til bestemmelsestedet

Av Ole Arvid Vassbotten

Det var vel ikke noe sted våren betydde så mye for folk og dyr som i de store skogene. Tømmerhoggerne hadde gjennom en lang vinter slitt og strevd i dyp snø og streng kulde ute i tømmerskogen, kanskje bodd i små trekkfulle koier der snøen var måka langt oppetter veggene for å holde på noe av varmen. Tonnevis av tømmer hadde dem lempa for hånd og like mange tonn hadde hestene dradd fram etter dem lange kronglete kjørevegene som var harde og isete etter sledemeier som utallige ganger hadde glidd både opp og ned og av jernbeslåtte hover som med stor kraft hadde pressa snøen sammen . Både folk og hester var slitne nå og såg fram til våren.

Men når orrebulderet lydde fra myrene inne på heia og tømmerslepene blei blaute i solvarmen midt på dagen  viste dem at våren var i anmarsj. Nå var det siste innspurt, kjørerne var tidlig ute for å få kjørt fram mest mulig tømmer før slepene bløtna for mye.

Nede på veltene låg det store låner med gult barka tømmer som  lukta vår, isråka blei større og større og vårbekkene åpna seg sakte men sikkert. En kjørekar sto kanskje og såg fornøyd på resultatet av vinterens strev og tenkte at nå hadde tømmeret gjort sin første stopp på den lange ferden det skulle ut på. Den slitne hesten såg kanskje fram til å slentre rundt på en eller annen grasvoll og feite seg opp til neste vinter i tømmerskogen.

Litt etter litt åt vårbekkene seg gjennom isen og blei flomstore, fløtingsvannene voks og pressa på solide dammer av tre og stein som var bygd for å holde de store vannmassene tilbake, vann som skulle brukes til å frakte tømmeret videre nedover i vassdraget .

På veltene begynte en hektisk aktivitet, nå var hest og tømmerøks bytta ut med vendehaker og tømmerklaver. Nå skulle tømmeret måles og merkes før det bytta eier, stokk for stokk blei lagt til rette før det omhyggelig blei målt og merka og ført nøyaktig inn i bøker av tømmermålerne.

Ute på vårisen blei lensene gjort klare, stokk etter stokk blei lenka sammen til et langt kjede og fortøyd i de samme "bannfesta" som i uminnelige tider hadde blitt brukt, snart var alt klart til fløting. På land låg tømmeret og fikk den siste tørken i vårsola som det så sårt trengte for at det skulle flyte når det kom i vannet.

På denne  tida blei det nok også tid til en og annen jakttur. Disse turene gikk innover til de gamle spillplassene som det fantes mange av innover i skogene. Steder der "trollfuglen" siden tidenes morgen hadde utført sitt urgamle spill for å føre slekten videre. Rett som det var kunne en i grålysninga høre dumpe smell fra Remingtonhagler inne fra åsene, et smell som betydde at et liv var endt, men som også betydde at et viktig tilskudd i matlageret var sikra.

Men snart var isen borte fra fløtningsvannene og fløtinga kunne starte. Fløternes enkle redskap "fløterhaken" var tatt fram, den enkle smidde stålkroken som var festa i enden av et langt skaft spikka til av ei lang slank unggran, redskapen som skulle borti nær sagt alle tømmerstokkene som låg på velta og venta på å bli fløta. Karene var i godt humør, fløtinga hadde dem sett fram til for selv om det var slitsomt til tider var det trivelig arbeid.

Tømmeret blei kasta og den andre etappen på tømmerets vei var i gang. Møysommelig blei stokk på stokk sendt ut i testen og snart var soppene på veg mot elvemunningene. Meter for meter snegla det seg av gårde, sterke karer drog på land og sterke karer rodde. Som alltid var været viktig, i motvind var det håpløst å flytte ei stor soppe derfor blei nettene ofte tatt i bruk. På faste plasser langs vannet hadde karene sine hvileplasser, der gikk praten livlig rundt tyrivarmen og flesk og kaffi smakte godt. I vårsola låg tømmeret og glinsa som gullforgylt, og for skogeierne og tømmeroppkjøperne var det vel også selve gullet som låg og duppa i morgensola. Arbeidsfolka tenkte vel sitt, og oppgjør fikk vel også dem når arbeidet var ferdig.

Når tømmeret var framme ved utløpsosen begynte arbeidet med å få det ned elva, vannene var breddfulle etter å ha blitt stengt inne gjennom hele våren og når dammen ble åpna steg det et brøl gjennom elvedalen. Ved "påstikkdammen" der renna går ut ble det hektisk aktivitet, det gjaldt å få sendt ut så mye tømmer som mulig på kortest mulig tid, vannet måtte en spare på. Gullglinsende barka tømmerstokker rasa i stor fart nedover tømmerenna som gikk breddfull av vann. Der tømmeret gikk ut i elva og videre nedover hadde fløterne sine faste plasser, det gjaldt å passe på at det ikke floka seg i dem frådende fossestryka. Men floker ble det og til livet i isvann sto fløterne mens stokk for stokk ble løst fra floken, det var drevne karer som kjente vær stein og strøm i elva og som fikk kallenavn som Olav Juvet og Hans Storrhøl etter stedene i elva dem vokta. Etter vel utført jobb var det godt å kunne fyre opp en skikkelig tyrivarme og få tørka klær og varma en iskald kropp og svartkjelen var vel heller ikke å forakte etter ei slitsom økt. Etter dem heftigste strabasene i elva var det snart bare tømmer som låg igjen i elvekanten som måtte løsnes og sendes videre, og etter uker med slit i elva kunne fløterne i sideelvene overlate arbeidet til fløterne i hovedelva som utover sommeren hadde jobben med å få tømmeret helt fram til kjøperne.

Fløtinga var over for i år .......





Fra en skogsarbeiders dagbok.

Av Hans Børli

Det er høyhet og ro over et tre.
Sterkt, likevel gripende vergeløst,
står det på moen og tenker
milde jordtanker, tålmodighet.
Ei gammel furu
med bronsearmene strakt ut
I uendelig ømhet for vindene.

Da kommer du labbende gjennom lyngen.
Med øksa og motorsaga.
Stanser under den dødsdømte kjempen.....