Print this page

Tømmerets vei fra skogen og til bestemmelsesstedet

Fra velteplassen

Gjennom en lang vinter var det mye tømmer som ble kjørt fra mange hogster rundt Føllsjå og ned til tømmerveltene der det ble lagra i "ovne" låner for å få en liten tørk når vårsola kom. Det var viktig å få en liten tørk på tømmeret så det fløyt skikkelig når det kom i vannet. På veltene ble tømmeret målt og merka før det i mnd.skiftet april/mai blei "kasta". Dette arbeidet kunne ikke foregå i pålandsvind, da var det uråd å få tømmeret ut fra land. Natta ble ofte tatt i bruk hvis det var mye vind av feil retning. Måten en sjekket "driften" i vannet på var å kaste en pinne uti, dreiv den utover kunne "kastinga" starte.

Det var som regel "drift" i vannet lenge etter at vinden hadde løya. Det var på forhånd lagt ut "tester" (lenser) som holdt tømmeret samla ved land. En test besto av et langt "kjede" av tømmerstokker som var festa i land. I tidligere tider var stokkene bundet sammen med vidjeband, senere ble det brukt kjetting. Kjettingen/ vidjebandet var trædd gjennom hull som var bora i endene av stokken. Det ble brukt håndnaver til dette helt fram til midten av 60åra, da kom det motorisert bor som var en motorsag med påmontert bor, noe som letta arbeidet betraktelig. Det ble utelukket brukt gran til lenser da den har best flyteevne. I noen tilfeller ble lensene lagt ut på isen, men det vanligste var å binde sammen stokkene på land og ro dem ut etter hvert som dem ble lenka sammen. Det var den enkelte skogeier som hadde ansvaret for å få tømmeret ut i testene så i praksis var det hoggerne som utførte dette arbeidet. Tallmannen (formannen) skreiv ut papirene på at Fellesfløtingen overtok ansvaret for tømmeret og selgeren hadde krav på oppgjør. På 1800 tallet måtte dette dokumentet ha vokssegl om det skulle være gyldig.

Fløterne overtar

Når tømmeret var "kasta" og låg i vannet overtok fløterne arbeidet med å få tømmeret over vannet til dammen. Tømmeret ble da samla i ei "soppe"(eller varp) Da blei testen "trædd" i en ring rundt det løse tømmeret og slepelina blei festa i denne. I tidligere tider ble det brukt en flåte som det var montert et "spill" på (som en hestevandring) og som slepeline ble det brukt vidje som var fletta sammen. Flåten ble så festa i land og soppene ble dradd etappevis framover. Vind og håndmakt fra land ble også tatt til hjelp. Når vindforholdene var vanskelige ble natta tatt til hjelp. I 1930 ble den første motoriserte båten tatt i bruk på Føllsjå. Denne båten hadde en motor på 12 hk. så det var ikke rare trekkraften med ei stor soppe etter, men noe senere kom en "spellbåt" til hjelp. Dette var en stor pram med håndvinsj, vinsjen var en trommel med to store hjul som to mann dro for hånd, nå ble det brukt "tamp" som slepeliner. Tamp var tauverk av hamp med en diameter på ca. en tomme. Arbeidet gikk nå en god del raskere, men fremdeles var vinden en viktig medspiller. Var vinden ugunstig måtte en ta natta til hjelp. Det var viktig å holde soppa langs land så ikke vinden tok tak og dro den i feil retning, ei soppe i drift var ikke lett å stoppe. Det tok nå ca. et døgn å frakte ei soppe fra bukta ved Vassbotten og til dammen.

I første del av 50åra kom det ny vinsjbåt til Føllsjå, dette var en motorisert båt med kraftig vinsj ombord. Dette forandra arbeidet betraktelig, nå kunne en fløte tømmeret om vindforholdene var mer ugunstige og arbeidet gikk mye lettere, det tok nå bare halve tida mot de gamle metodene. Det ble nå lagt ut bunnfester på forskjellige steder rundt Føllsjå, i disse bunnfestene ble vinsjbåten festa og med vaiere på 300 m. ble soppene vinsja etappevis mot dammen. Torgrim Vik var i alle år "skipper" på motorbåtene som ble brukt i fløtingen. Alt tømmeret rundt Føllsjå ble frakta til dammen på denne måten. Soppene ble bestandig fløta langs land. Fra og med Nauståa gikk slepet om Jonrud og Vassbotten til dammen, og fra Esperåa gikk det om. Neset og Folseråsbukta til dammen. Testene som låg langs land ble tatt med til en hadde "fullt lass" Det kunne være over 2000 kubikkm. tømmer i ei soppe. Etter hvert som soppene kom til dammen ble tømmeret sendt ned elva. Føllsjå var inndelt i "roter", dette var i praksis hvor langt det var å fløte tømmeret på vannet. For eksempel var Vassbottenbukta og Vikbukta  3.rode (lengda til dammen var omtrent den samme)

Det var hardt arbeid og det var ofte lange dager og netter, men fløterne trivdes med arbeidet og praten gikk livlig rundt tyrivarmen. Svart kaffe og flesk var "standard" niste og varmen var god å ha når våte klær skulle tørkes.

Fløtinga i elva

Etter hvert som soppene kom fram til dammen tok arbeidet med å få tømmeret ned elva til. Det var nå gjennom hele våren samla vann i Føllsjå så det var som regel bra med fløtingsvann. Storedam blei åpna for å få stor vannføring i elva, så blei vesledam åpna og vannet strømma ut i renna, det var viktig å slippe på passe med vann både i elva og i renna. Tømmeret blei så sendt ned renna. Dette arbeidet kaltes "å stikke på". Om alt gikk bra kunne det sendes over 1000 kubikk tømmer ned elva på en dag. Det var ved vesledam to flytebruer som fløterne kunne gå på når dem "henta" tømmer utover i testen, det var også en håndvinsj ved vesledam som blei brukt til å dra inn testen med så tømmeret kom nærmere land etter hvert som det minka med tømmer. Flytebroene kaltes for "stivarm" og vinsjen for "krabbe". Fløterne måtte åpne og lukke dammen flere ganger hver dag. I Storedam var dette spesielt tungvint, i alle fall før det kom vinsjer på dammen. Før disse vinsjene kom måtte en bruke vinsjen i vinsjhuset og lange vaiere opp til dammen. Dette var et fælt "jeddernarbeid" sa fløtere som var med på det. I slutten av 50 åra kom det vinsjer på hver luke, dette gjorde arbeidet noe lettere. I Vesledam var det ikke luker, men løs plank som en dro opp med to fløterhaker. Dro en skjeft tok strømmen tak og planken forsvant ned renna, en måtte rett som det var fiske slike planker i elva. Det var også ei luke (sprons) i renna for å tørrlegge den når en skulle gå i den.

Alle fløterne hadde sin faste plass i elva, dette var en stor fordel for på den måten opparbeida en seg erfaring med strømforhold o.l. på de forskjellige stedene og kunne derfor averge floking tidligere. Fløterne fikk som regel klengenavn etter plassen i elva dem jobba på. F.eks ble Hans Jonrud kalt "Hans Storrhøl" og Olav M. Anundskås Vassbotten kalt "Olav Juvet" Alle som jobba fra Storrhøl og nedover hadde fast "gvilar" på Juvet og dem som var i renna og på dammen var samla ved Vesledam eller i hytta i pausene. Når det oppsto problemer nede i elva var det viktig å stoppe dem som sendte på tømmer så fort som mulig, det blei derfor så tidlig som i 1904 oppretta telefonforbindelse mellom Juvet og dammen. Det var også en varslingsanordning fra "rennekjeften" og til dammen, dette var en ståltråd som enda opp i ei "bjølle" på Vesledam. Før disse varslingsanordningene kom var det apostlenes hester  som måtte taes i bruk. Hadde det oppstått floker måtte en løse opp disse før fløtinga kunne fortsette. Stokkene som stengte måtte som regel kuttes over, til dette brukte dem en sag med skaft på 4-5 meter og deretter måtte stokk for stokk fjærnes til floken løste seg opp. I værste stryka kunne dette være et farefullt arbeid og ofte gikk fløterne våte hele dagen. Det var også velteplasser nedover langs elva. Her ble tømmeret "kasta" rett i elva. Fra Brekkemarken ble det kjørt mye tømmer ned til en velteplass rett på nedsiden av Høgefoss, dette tømmeret måtte fløtes utenom renna ned dem værste juva med de problemene de førte med seg. Det låg også som regel mye tømmer på Stordalsvelta og Fulldølmoen.

Under fløtinga blei mye tømmer liggende igjen langs elvebreddene, spesielt i bakevjer og stille loner hopa det seg opp mye tømmer. "Valag" kaltes disse tømmerhaugene. Når selve fløtinga var slutt måtte en ta finrensk i elva, "reinbrote" som det ble sagt. Da kjørte en på mye vann i elva og stokk for stokk blei elva renska for tømmer, en måtte ofte vasse til livet i isvannet under dette arbeidet.

Fra tømmeret blei "kasta og til fløtinga var ferdig tok det ca. en mnd. Arbeidstiden varte fra 7 til 17, men ofte blei dagene lengere og det var to matpauser i løpet av en dag. De siste åra var det bare 7 mann som arbeida med fløtinga i Fulldøla.

En periode hadde disse de forskjellige plassene i elva:

Halvor Dokka ved Åmot.
Halvor Vassbotten og Eilev Myra ved Makkhøl.
Olav M. Anundskås Vassbotten og Hans Myra på Juvet.
Jon Anundskås ved Sveivhøl.



Hans Vassbotten var skogsarbeider i Ø Haave og fløter i Føllsjå - Fulldøla i en mannsalder. Han var en av dem som fortalte meg hvordan både skogsarbeide og fløtingen foregikk. Hans fikk kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeide i skogen.   foto: Ole Arvid Vassbotten