Print this page

Hydros livsnerve over fjellet

En dag i 1908 sa Petter Andersen farvel til sin arbeidsplass ved Åbjøra kraftverk i Aurdal i Valdres, tok med seg kone og ungeflokk og satte kurs mot Telemark. I Busnesgrend ved Tinnsjøen ventet helt andre oppgaver. Oppdraget var å anlegge telegraf mellom Tinnoset og Mæl, så Hydros industrianlegg på Notodden og Rjukan kunne få telefonforbindelse.

Telefonforbindelsen var også særdeles viktig for jernbanen og fergetrafikken som fra 1909 var i full gang på den godt over 30 kilometer lange Tinnsjøen. Fra Tinnoset til Busnes kunne telegraflinjen følge den lokale bygdeveien, men videre måtte stolperekkene gå opp mot høyfjellet. Det skulle bli et strevsomt, men viktig prosjekt, og telegrafen kom på plass i løpet av noen få år.

Andersens barnebarn, Hans Petter Andersen, kan fortelle at denne telegraflinjen var i bruk helt fram til tidlig på -60-tallet. Hans familie har i tre generasjoner jobbet på telegrafen. Onkelen, Anders Andersen, hadde tittel av telefonformann. Han hadde ansvaret for driften av koblingsstasjonen ved Aslakskås i Busnesgrend - ei bu inne i skogen, 450 meter over havet og knapt større enn to telefonkiosker. Men her var det paneler og telefonapparater og betjent store deler av døgnet. Onkel Anders var også smed og kunne lage armaturer og annet utstyr.

Storm og snø
Høyfjellet langs Tinnsjøens vestside kan være både stormfullt og by på snørike vintre. Ising på telegraflinjene var et gjentakende problem. Hans Petter kan huske flere alvorlige tilfeller og andre er han blitt fortalt om. En gang var ikke mindre enn 24 stolper knekt eller falt over ende. Løsningen var å felle passende trær, kviste og skjære til så de kunne brukes som telefonstolper. Linjene kom opp igjen, og telefonforbindelsen ble brakt i orden. Det var en innsats det vanket mange godord for.

Hans Petter forteller at under slike forhold var det avtale med grunneier om at det var tillatt å felle trær. Erstatningen ble betalt i etterkant. Arbeidsstyrken som jobbet med feilretting og vedlikehold av linjene hadde også en «telefonhytte» ved Vordalstjønn, noen kilometer øst for dagens Gaustablikk.

- Det var helt nødvendig for å kunne utnytte arbeidsdagen på en effektiv måte, sier Hans Petter. Hytta står der den dag i dag, og er nå i privat eie. Hans Petter Andersen var ikke gamle karen da han begynte å gå i fjellet sammen med faren. Sine første jobb-oppdrag fikk han som 15-åring. Seinere har han hatt en lang arbeidsdag i kraftbransjen, har nå passert 70 og er bosatt på Notodden, men gården i Busnes, der han vokste opp, blir fortsatt holdt i stand.

Lange arbeidsdager
Hadde vi vært i fjellet, endte vi som oftest opp på Mæl og måtte da ta ferga for å komme hjem igjen. Vi kunne enten bli satt av ved et sted som het Galten, eller vi fikk ringt, slik at det kom ut båt ved Busnes og kunne ta oss opp. Jeg husker særlig godt kaptein Sørensen, han som var sistemann som gikk bra borde og berget livet da ferga «Hydro» ble senket. Sørensen var alltid svært hyggelig og forekommende.

Andersen nevner også at det lenge var overingeniør Thor Viten ved Hydro på Rjukan som hadde det overordnede ansvaret for telegrafen. Viten var utdannet ved Høgskolen i Trondheim og var en av professor Leif Tronstads nære medarbeidere.

Jernbanen fra Rjukan er blitt omtalt som Hydros livsnerve, men formidling av informasjon var en forutsetning for formidling av varer og materiell. Derfor kan også telegrafen sies å være et element i livsnerven.

I dag er det ikke mange spor tilbake. Telegrafstolpene ble tatt ned allerede på 1960-tallet. Koblingsstasjonen ved Aslakskås var en tid et lite smykke og et minne om en svunnen tid, men ubudne gjester og tidens tann har gjort sitt. Det meste er borte, og de sørgelige restene av bua mangler både tak og golv.

Lite er tilbake i dag
Da kartleggingen av kommunikasjonslinjer innenfor verdensarvområdet ble foretatt for noen år tilbake, var konklusjonen at svært lite er tilbake, sett fra et kulturminnesynspunkt. Det finnes imidlertid en liten hytte rett ved fyrlykten på Haakanes, som skal ha vært kommunikasjonshytte for samband mellom Rjukan stasjon/Mæl stasjon og fergene på Tinnsjøen. Hva stolper angår, var konklusjonen at fra perioden før 1945 var kun én telegrafstolpe å oppspore på Rjukan...

-  Vi må kanskje innse at det som er igjen i Busnes ikke kan gjøre krav på en posisjon innenfor verdensarven, men det hører likevel med i fortellingen om hvordan industrieventyret Rjukan-Notodden ble til. For folket i Busnes var telegrafen en viktig arbeidsplass og den bidro til at vi fikk hjula til å gå rundt, også reint økonomisk. Ja, telegrafen var faktisk avgjørende for at vi fikk innlagt strøm på gårdene i bygda allerede tidlig på 1930-tallet, forteller Hans Petter Andersen.

Petter Andersen, som i 1908 flyttet fra Valdres til Busnes for å anlegge telegraf for Hydro.

«Feilretterne»: Her er mannskapene utenfor hytta ved Vordalstjønn.  Av personene på bildet gjenkjennes f.v. Ingvald Andersen, Tov Kasin og Petter Andersen. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1920-tallet. (Foto: privat eie).


Koblingsstasjonen ved Aslakskås i Busnes har sett sine beste dager, konstaterer Hans Petter Andersen. Kun skjelettet er igjen i dag av denne enkle bua, som ble satt opp i andre halvdel av 1940-tallet og erstattet en enda eldre bu. (Foto: Trond Aasland).

Artikkel: Trond Aasland
Oplysninger: Hans Petter Andersen