Print this page

Bygging av M/S Huldra

Disse bildene er fra et album alle tinfosarbeiderne som var med på bygginga av slepebåten MS Huldra fikk når båten var ferdig. Båten bukserte i mange år slep på Heddalsvannet. Båten ble bygd av Tinfos AS på "Slippen"

Albumets forside

De tekniske spesifikasjonene på båten

 

Prøvekjøring 6. november 1958

Dette bildet er tatt på begynnelsen av 60 tallet og viser "Slippen" slik den var på den tida M/S Huldra ble bygd der

I Telen 12. mars 1971 sto denne artikkelen om "Slippen"     Avskrift Ragnar Moen

Tinfos-slippen.
Det er vel ikke alminnelig at man bygger båter langt inne i fjellheimen, langt fra havet og det miljø en setter i forbindelse med skipsfarten, men det har faktisk blitt bygget båter på Notodden helt tilbake til 1852. Da det ble opprettet båtrute mellom Fjærekilen i Solum og Tangen i Heddal og båten som trafikkerte ruten, "Statsråd Stang" ble bygget her oppe. Det var ikke brygge her oppe op den tiden, så hjulbåten "Statsråd Stang",  måtte ankre opp i Tinnesandbukta og passasjerer og gods måtte landsettes ved hjelp av lasteprammer.

I 1861 ble Løveid-kanalen åpnet for trafikk, og Notodden fikk da direkte forbindelse med havet. "Statsråden" var for stor til å kunne passere kanalslusene og det ble derfor bygget en noe mindre hjulbåt, som fikk navnet etter kanalens far "Amtmann Aall".
Notodden hadde båtbyggeri ganske tidlig. I 1860 hadde Ole O. Haave et verft på Notodd-tangen, der hvor Salpeterfabrikken nå ligger, og Mathis Tinne bygget skuter på Teksten, der Carbidfabrikken senere ble oppført . Bl. a. ble det bygget en skonnert i 1868 av Jon. Brevik for regning O. O. Haave. Skonnerten fikk navnet "Kvikk". Båten havnet tilslutt hos en skipsreder i Kragerø.

Allerede i 1929 anla Tinfos Papirfabrikk slipp nede på Notodden- tangen for bygging av tre lektere, og fremover til 1952 gikk det stadig trelektere av stabelen for bedriftens regning. Etter 1952 ble det slutt med bygging av trelektere og siden er det bare jernlekter som blir bygget. I dag står jernlekter nr. 73 på Tinfos beddingen. En del av de gamle trelekterne ligger fremdeles nede ved Papirfabrikken, men de er ikke lenger i bruk, da de er upraktiske og trenger langt mer vedlikehold en moderne jernlekterne. Halvor Kantebakke har arbeidet ved Tinfosslippen i 31 år, og han kan berette mange historier fra sin tid som arbeider og som slippformann fra 1945, da han overtok jobben etter Kristoffer Fink. Den første tiden hadde vi bare en slipp her nede, forteller Kantebakke. Den ble også benyttet som bedding for bygging av trelektere. Det var en tungvint måte å arbeidet på, og det ble langt lettere, da den første beddingen ble bygget i 1947. Siden har verftet fått ytterligere to opphalingsslipper for lektere og slepebåter, samt en mindre slipp for småbåter. Tre lektere måtte helst på slippen flere ganger i året "driving", tjærebrenning og reparasjon av trebunden som naturlig nok var sterkt utsatt for å bli skadet under buksering og skubbing i slusene i Løveid og Skien. Jernlekterne er langt mer robuste og tåler en støyt og tas vanlig på land annet hvert år for stoffing og reparasjon i forbindelse med lekkasjer eller vedlikehold av plankegarneringen innenbords.

Det er ikke bare bygging og vedlikehold av lektere som foregår nede på Tinfosslippen, kan den daglige lederen ing. Bjarne Hognestad fortelle. Taubåten "Huldra" er bygget her nede, og bedriftens øvrige slepebåter «Tinfos", «Staupfos", "Sagafos", "Lifos" som daglig, sommer som vinter tauer lektere fra og til bedriften, trenger ettersyn skal de holde høyeste klasse i Norsk Veritas. Taubåtene blir trukket på land for bunnbesiktigelse hvert år, og for annen besiktigelse hvert tredje år. «Slippen» beskjeftiger f.t. 15 mann, men styrken kan være oppe i 20 mann på den travleste tiden. Samtlige en snakker med mener at "Slippen" er en trivelig arbeidsplass. Det kan være litt surt og trekkfullt her nede vinterstid, men når våren kommer og sommeren kommer er det rene ønskestedet som en arbeidsplass.
I.

At gamle avisartikler har mange feil er vi oppmerksome på, så vi har forespurt Arne Karlsen som har mye kunnskap om båttrafikken på Heddalsvannet om dette, han sier følgende...

"Artikkelen ble nok ikke kvalitetssikret før den gikk i trykken, den inneholder en del feil. Journalister skriver ikke alltid slik intervjuobjektet forteller og sier. Her er feil både når det gjelder slepebåten Staupfos sin motorstørrelse og slepebåten Tinfos maskinkraft. Det vanlige var at det var mannskap på lekteren i elveløp og slusinger. Under normale forhold styrte man ikke lekterne over Heddalsvannet og Norsjø. Skipperen hadde oversikten hvordan slepet gikk både i elveløpa og over fjordene (her Heddalsvannet og Norsjø).  En får også et inntrykk at hjulbåten Statsraad Stang ble bygget her oppe. Den ble bygget i England i 1851, demontert og fraktet til Skien, montert ved Gåsodden i Fjærekilen og gikk av stabelen her i desember 1851. Sin første tur mellom Fjærekilen og Tangenbrygga hadde den 12.mai 1852. Den ankret opp ved Tinnesandbukta, der måtte folk og gods bli rodd i land med prammer, og den hadde flere andre stoppesteder på vegen opp vassdraget. Båten leverte og tok ombord varer og passasjerer. Den ble tatt ut av fart her i 1866.
Det er og noen feil når det gjelder seilskutene som ble bygget. Den første skuta til Ole O. Haave ble bygget i 1865 og femte og siste 1869. Det ble bygget en skute til ved det andre verftet i det samme tidsrom."


Vi syntes likevel avisartikkelen er morsom og lar den derfor stå for journalistens regning, men med disse rettelsene.

I Telemark Arbeiderblad 26.09.1949 kan vi lese denne arikkelen

Tinfos båtbyggeri.
Den trange porten er reine barrikaden å komme gjennom. En stor vedhaug gjør det nødvendig for en bladneger å krabbe på alle fire for å komme inn på tomta til båtbyggeriet til Tinfos fabrikker. Og vi må krabbe ytterligere for å komme på talefot med Hans Kasin fra Heddal. Han har tatt plass innunder kjølen på en ny lekter. Bunnen er ferdig, og nå er det tjæredrevet som trues på plass. Tette skal lekterne være om de skal tåle den påkjenningen det er å frakte selluloseballer for Tinfos mellom Notodden og Vaterlo. For en slik lekter brukes i om lag 20 år før de må gi tapt for tidens tann og vike plassen for en ny. Tinfos har mellom 40 og 50 lektere i drift nå, sier Kasin. En del måtte kasseres i fjor, og det tar 4 måneder å lage en ny.
-- Og materialene?
-- De blir laget ved Tinfos eget sagbruk. Så bedriften er nesten sjølberget når det gjelder byggina.
Vi treffer arbeidsformannen ved båtbyggeriet, Halvor Kantebakke fra Heddal, utenfor slippen med en stor rull med arbeidstegninger under armen. Han forsvinner inn i spisebrakka og vi følger etter som en skygge.
-- Denne brakka er for liten, sier han, og ser seg omkring. Her inne sitter alle som arbeider ved slippen og spiser, og da sitter vi formelig oppå hverandre. Ellers er det et koselig rom med lyse vegger og bra inventar.
-- Har dere nok å gjøre?
-- Ja det er her det foregår, sier han, og smiler. Vi klarer 2 nye lektere på et år og ellers har vi reparasjoner ved siden av. Båtbyggeriet tok til i 1930 og siden den gang har vi bygget 20 lektere.
-- Hvor mange mann er dere om jobben?
-- 11 mann og hver er spesialisert på de forskjellige felter. Noen reparerer lektere og noen lager nye. Ved Tinfos Papirfabrikk er det smie som lager de forskjellige nagler vi bruker.
-- Klarer dere å dekke behovet?
-- Ja, bortsett at vi måtte gå til innkjøp av 2 lektere fra Risør i sommer, så klarer vi å dekke det som
skal til.
-- Hvor mange baller kan en lekter ta med seg?
-- Den kan ta 200 tonn, i ett tonn går det 5 baller, så da skulle det bli 1000 baller. Slepebåten tar som regel 4 lektere på èn tur, så det blir nå noe av det sier Kantebakke og forsvinner ut på slippen for å hjelpe til med å løfte kjølen på en nye lekter.

Boye

Avskrift:  7. mars 2018 Ole Arvid Vassbotten

Arne Karlsen har forøvrig skrevet to artikler her på hjemmesiden om båter og båttrafikken Heddalsvannet. Du kan se disse artikklene her






Et kjent syn for mange, MS Huldra i arbeid ved utslagsplassen på Nesøya.   
(Bilder fra Norsk skogbruksmuseum)

Ansvarlig for denne siden: Ole Arvid Vassbotten