Print this page

Måling og mærking av tømmeret som skulle fløtes

I de vassdrag det ble drevet felles fløting måtte tømmeret merkes for å kunne sorteres ut når det var kommet til bestemmelsesstedet. Til å begynne med når det var få eiere og få kjøpere ble sannsynligvis tømmeret merka på en enkel tilfeldig måte med øks for å kunne gjenkjennes. Men etter hvert som tømmerhandelen økte meldte behovet seg for mer variasjon i merkene det var jo begrensede muligheter en hadde med øksa. Det ble nå laga verktøy som hadde en egg en kunne skjære inn rette streker i tømmeret med, merkene besto da gjerne av romertall eller et vist antall streker for hver kjøper. Denne metoden var svært tungvinn og tidkrevende så nye metoder ble utviklet. Den metoden som ble mest brukt var et merke som ble hogd inn med en spesiell øks. På denne øksa var eggen forma til et merke. Merkene var forskjellige for hver enkelt kjøper, nå kunne en med ett enkelt hogg lage et merke som var lett gjenkjennelig under sorteringa. Alle disse merkene satte fløterne navn på, for eksempel var det et merke som fløterne i Føllsjå kalte for "kapersfuhålet" All merking og måling ble gjort på velta om våren. Der hadde tømmerkjørerne lagt fra seg tømmeret side om side på et underlag. Tømmerhuggerne hadde forsynt tømmeret med et romertall som anga lengda. På stolper og prima tømmer ble merkene hogd inn i toppen av stokken og på sliptømmeret ble merket hogd inn på midten. Før tømmermålinga tok til måtte tømmeret legges klart for målerne, dette var som regel hoggernes jobb. Alt tømmeret skulle da ligge med merkene som anga lengden opp. Til dette arbeidet ble det brukt vendehake og tømmersaks. Det var bestandig to tømmermålere, den ene gikk med klave og den andre skrev inn resultatet i en bok. Så ble merket til kjøperen hogd inn i stokken, det ble hogd flere merker i hver stokk. Tømmeret hadde nå formelt skifta eier og var klart til fløting.